På mandag kveld for to uker siden fikk vi en forferdelig trist beskjed. Mamma er død..

Hun hadde vært dårlig lenge og de siste to ukene innlagt på Haukeland med en alvorlig rosen-infeksjon. Men hun har vært ute mang en vinternatt før og karret seg tilbake, så vi hadde en tro og et håp på at hun skulle klare seg denne gangen også. Særlig siden infeksjonen var på bedringens vei og at hun var så mentalt med. Men den gang ei…. Det var til slutt nok for en veldig sliten og smertefull kropp.. Og lungene og pusten sa mandag kveld stopp..

Mamma har vært kronisk syk i over 30 år med astma, masse medisiner og ulike bivirkninger og følgesykdommer. Mentalt har jeg opp gjennom årene vært gjennom mange runder hvor jeg har tenkt at denne gangen klarer mamma det ikke. Hvordan blir livet når hun dør? Har sett for meg begravelsen og tomheten etterpå. Har kjent på gråten og sorgen. Prøvd å forberede meg på det. Så blir det likevel et sjokk når det skjer..

Det var både godt, vondt og rart å se henne på sykehuskapellet. Det var en veldig sympatisk prest som tok en fin, kort andakt på sparket og vi prøvde å synge No livnar det i lundar. Det passet så fint, en sang mamma også likte..

Det blir mange tanker, samtaler med familie og venner, mimring. Hvordan opplevde vi mamma? Var det noe vi skulle ha gjort annerledes? I det ene øyeblikket er alt ok og i det andre er det klumpen i halsen og tårer i øynene.

Bisettelsen gikk overraskende greit. Jeg hadde psyka meg opp det jeg kunne, da jeg grudde meg veldig til å skulle bære kisten.. Var redd for at hele kroppen bare skulle svikte og at jeg ikke skulle klare å bære.. Men det gikk fint. Jeg stirret hardt ned i gulvet stort sett hele veien, haha 😉 Helt til vi var nesten ute, da kikket jeg opp og der sto en av mine beste venninner med tårevått ansikt…

Det var så mange blomster, mange fine ord.

Alle mammaer er noe for seg selv.

Mamma hadde en ekstrem livsgnist, livsglede og positivitet, noe de aller fleste la merke til. Selv om hun hadde mye vondt på slutten, så ville hun liksom være her likevel. Hadde planer for sommeren..

Må innrømme at jeg tenkte mang en gang det siste året, at det måtte da være godt å få slippe! Men der var ikke hun..

Hun var en person som elsket livet, hun elsket å være på farten, møte nye folk, men også å ta vare på familien og de som ikke hadde det så lett. Hun engasjerte seg i lokalsamfunnet når hun hadde overskudd til det og mange utover oss her hjemme har hatt glede av hennes smurte horn, boller, vafler, kaker, latter og gode humør.

Jeg kommer også til å huske hennes sans for rettferdighet. Og meningene rundt likeverd. Noe hun absolutt hadde et viktig poeng i, nemlig at husarbeid bør verdsettes like mye som annen jobb! Og hun hadde et ekstra hjerte for de svake og eldre i samfunnet.

Hun var en håndarbeidsentusiast av dimensjoner. Strikket, sydde og broderte. Vi har ingen anelse om hvor mange babyjakker hun faktisk har strikket. Det lå halvferdige prosjekter da hun døde.. Men det er fint å ha bunader med broderier og søm fra mamma, så vi kan bære henne med oss på den måten også.

Hun var et ordentlig tradisjonsmenneske, noe jeg ikke er! Det var faste rutiner både på 17. mai, til jul og til påske. For henne ble det aldri ordentlig høytid uten disse. Selv om jeg tenkte at vi kunne da slacke litt på det 😉

Så hadde hun sine meninger om ting og tang også, og var vel ikke alltid like diplomat mot oss nærmeste. Hun hadde en greie med håret til alle døtrene sine. Jeg klippet meg jo lugg her til jul og var ganske fornøyd med det. Spurte på julaften om hun ikke syntes at jeg var fin på håret nå. «Jo, du har fint hår», var svaret jeg fikk da, haha. Hun hadde en greie med at jeg måtte få håret vekk fra ansiktet, aller helst skulle det være helt kort.

Selv om hun var flink til å ta vare på de rundt seg, så var hun ikke spesielt flink til å ta vare på seg selv… Noe jeg synes har vært vanskelig i voksen alder. Jeg har hatt mine meninger om hva hun kunne ha gjort for å styrke helsen. Ikke sikkert at det hadde hjulpet. Men det er jo det å prøve! Ta mer ansvar for egen helse, det er jo viktig uansett om man er frisk eller ikke..

Men det er jo ikke så lett og det er mange ting som spiller inn..

Hun prøvde jo innimellom, og hadde definitivt gode perioder. Men de tøffe periodene tar på og det blir så mange medisiner og bivirkninger. Det blir etterhvert en veldig vond sirkel som det er utfordrende å komme ut av.

Det å være kronisk syk er tøft. Det krever så mye av en på mange fronter.

Jaja, jeg synes det er godt å skrive, få det ut. Det har nemlig vært litt vanskelig å få kontakt med meg selv disse to ukene. Har vært litt avstengt. Men det kommer nok litt etter hvert. Som bølger. Og det er helt greit. For det er jo uvirkelig at en person du har hatt i livet ditt i nesten 40 år er borte. Og kanskje særlig når det er mamsen også…

Det har vært litt stille på bloggfronten her i det siste. Årsaken er rett og slett andre oppgaver som måtte prioriteres.

Utsettelsene som henter deg inn igjen

I mitt «gamle» liv og forrige jobb startet jeg på en master i markedsføring. Du og du hvor jeg har forbannet det studieforløpet. Jeg gikk i gang med den masteren høsten 2015 og skulle i teorien ha vært ferdig i fjor vår.

I utgangspunktet har jeg aldri ønsket å ta en master, men så ble det sådd noen frø. Jeg søkte meg inn, fikk plass og tenkte at ja, ja. Kan jo gi det en sjans liksom. Haha, kanskje ikke optimal innstilling for en master 😉 Men karaktermessig har det gått over all forventning.

Skal innrømme at min gamle sjef var en smule bekymret da jeg meddelte at jeg ønsket å ta denne masteren, for han så bedre enn meg at dette kunne bli i meste laget. Men jeg hadde jo datteren min annenhver uke og jeg tenkte at jeg hadde da et hav av tid.

For min del ble det dog for mye med  100% jobb og 100% studier. Reduserte studietiden til 50% etter første semester, for jeg kjente at dette gikk ikke, men det var allerede for sent. Det var selvsagt flere  ting oppe i dette her, men gikk på en utbrenthetssmell våren 2016.

Superwoman var ikke så superwoman likevel 😉

Men hadde jeg ikke gått på den smellen, så hadde jeg ikke vært der jeg er i dag heller, så er glad for at det skjedde! Det er en mening med alt ❤

Masteren har dog vært en pain in the ass, for å si det mildt. Et unødvendig onde i min verden, men når jeg først har kommet så langt, såå…

Det er kun selve masteroppgaven igjen, og jeg vil jo fullføre dette! Men likevel, så har jeg utsatt, og utsatt og utsatt det å komme skikkelig i gang…

Intervjuene er unnagjort og neste skritt var transkriberingen, det å få lydfilene over på tekst. Å du og du for en uoverkommelig oppgave.. I stedet for å gå i gang med og bare GJØRE det, så har jeg hatt all verdens tid og unnskyldninger for å ikke starte og bare bli FERDIG med det! Det er jo så mange andre ting som er så mye festligere. Og det å starte og drive egen business tar jo også tid!

Kjenner du deg igjen? Har du oppgaver du bare har utsatt og utsatt og utsatt? Men til slutt henter det uungåelige deg inn igjen…

Realitetssjekk med forpliktelser

Så fikk jeg heldigvis et spark i rompa fra han jeg samarbeider med på høyskolen. Det er flere som trenger disse transkriberingene og det begynte å haste. Tidspress er alltid en god motivator, og denne gangen ble også en smule dårlig samvittighet godt brennstoff for å bli ferdig.

Samarbeid gjør sterkere

Er glad for at jeg har en jeg samarbeider med, det forplikter og gjør det enklere å komme seg gjennom ting når det føles litt tungt og vanskelig. Han jeg samarbeider er superdyktig og han har coachet både ledere og studenter oppgjennom, så er jo superheldig som har en som han på laget. Vil jo helst klare alt selv, men det har bare blitt tydeligere og tydeligere de siste årene hvor viktig det er å be om hjelp fra andre. Selv om det til tider sitter langt inne..

Kanskje særlig vi kvinner skal klare oss selv. Vi skal jo bare gi og gi og gi, men helst ikke få så mye tilbake (selv om vi kanskje ønsker det også innerst inne 😉 )

Men det ER mye enklere å gjennomføre når vi har noen som setter oss litt til veggs når det trengs, holder oss i ørene og som heier og støtter oss underveis i prosessen.

Prioriteringer – noe må vike

Jeg skjønte at jeg måtte bare kjøre på og bli ferdig med transkriberingen fortest mulig! Så for en liten perioden nå har jeg lagt det meste annet til side. Det har betydd at bloggen og sosiale media har blitt nedprioritert i denne perioden.. Ikke akkurat det jeg ønsket, men sånn er det bare noen ganger. Besøke venninner og hyggelige ting har også måttet vike.

Men målet er å få unna transkriberingene på kortest mulig tid, og da er det rett og slett å konsenterere seg mest mulig om denne ene tingen. Selvsagt kan ikke alt annet i livet legges på is og ting skjer. Og som evig tidsoptimist, så viste det seg at dette også tok litt lenger tid enn jeg trodde, men ser lys i tunnelen 😉

Aldri nok tid..

Dette er kanskje noe du kjenner deg igjen i? Det er jo så mange gøye ting der ute og så mye du har lyst til å gjøre! Men så er det alle disse forpliktelsene da.. Husvask, klesvask, middagslaging, kjøring til og fra aktiviteter med barna, you name it.

Vi rekker ikke alt, sånn er det bare. Og vi må ikke rekke alt heller. Det er helt i orden. I dag skal vi rekke så mye, egentlig altfor mye. Kanskje du kjenner at du egentlig er ganske fornøyd der du er? Da er jo det helt topp! Hvis ikke, så er det på tide å se om du kan gjøre noen justeringer.

Er det noen justeringer du kan gjøre for å utnytte tiden bedre? Kan du få varene kjørt hjem til deg? Eller lage en måltidsplan og bare handle 1 til 2 ganger i uka? Har du råd til en vaskehjelp hver 14. dag, eller kan barna/mannen hjelpe mer til på denne fronten? Tiden med barna i bilen kan jo snues til kvalitetstid og en middagsplan kan hjelpe på å spare tid.

Også må jo alt ikke være så forbasket perfekt hele tiden. So what om huset er litt rotete innimellom eller om du ikke har fått skiftet sengetøy på en stund! Ingen dør av det. Er det ekstra hektisk en periode, så blir det slack på andre ting, og det er helt greit! Det betyr ikke at det er sånn for alltid.

Det handler om å kjenne sine begrensninger, for blir det for mye, så er det kort vei til både lite energi og dårligere immunforsvar.. Og da blir det ikke mye gjort, og det tar lengre tid å komme seg tilbake.

Dette er ikke lett, og noe jeg selv jobber med hele tiden 😉

3 gode læringer

• Slutte å utsette – bare gjøre det: Dette krever bevissthet og trening. Hva er unnskyldningene for at du utsetter? Hva skjer i det lange løp når du utsetter? Hvordan vil det føles når du faktisk er ferdig?
• God trening i å fokusere og ikke analysere hele tiden: Ofte er det sånn at vi tenker over hvor kjedelig noe er, eller på andre ting vi heller hadde hatt lyst til å gjøre, dette gjør at arbeidet går saktere og at vi utsetter. Ved å koble ut disse tankene er det lettere å fokusere og dette er trening. Ble bevisst tankene som distraherer og deretter returnere til arbeidet
• Snu det negative til det positive: Jeg må innrømme at jeg har hatt altfor mye fokus på hvor plagsom denne masteren har vært i livet mitt, og det hjelper jo ikke på! Så i stedet begynte jeg å se på alt det positive denne masteren har tilført; bl.a. ny kunnskap, lært å lese forskning, truffet mange fine mennesker, fått uendelig god hjelp fra supre medstudenter og fått nye gode vennskap

Man kan ALLTID finne noe positivt, også i negative erfaringer. Det er nå en gang slik at det er på de vanskelige tingene her i livet vi vokser på. Det er der vi kan finne retningen mot hvor vi vil, og gjerne bare da vi virkelig får motivasjonen til å gjøre en større endring i livet. Det er ikke uten grunn at vi har ordtaket: «Ikke så gale at det ikke er godt for noe» 😉

Har du noe du utsetter støtt og stadig? Hva skal til for at du BARE gjør det? Kommenter gjerne 🙂 ❤